Grunnleggende tvetydighet
Det teoretisk bekjentskapet med Kjell Arne Røvik og hans bok Trender og translasjoner (2007), var et høydepunkt under studiet av offentlig politikk (og organisasjonsendring) ved Høgskolen i Lillehammer.
Han skriver: “I løpet av de 20-30 siste årene er vokst frem en utbredt, meget sterk forestilling om at høyst ulike virksomheter (…) er relativt like systemer når de betraktes som formelle organisasjoner”. Han hevder at virksomheter i vår tid har utviklet en universell, felles bærende identitet som organisasjon”. Han viser også til utviklingsprosesser som alle har det til felles at ulik virksomhet avmaterialiseres, med hensyn til for eksempel geografi, teknologi og faglig utøvelse, og finner sammen i et mer abstrakt fellesskap under identiteten ”organisasjon”. Organisasjonsforestillingen er blitt institusjonalisert.
Påstanden i Røvik synes å være at ”… visse idéstrømmer utløser og i økende grad definerer innholdet i organisatoriske omstillingsprosesser over store deler av verden”. Han fokuserer derfor på den kunnskapsoverføringen som resulterer i endringer i organisasjonene selv. Røvik konstituerer et marked for organisatoriske reformideer innenfor rammen av det som betegnes som translasjonsprosesser mellom tilbydere og mottakere. Her beskrives den grunnleggende tvetydigheten preget av etterspørrerens doble logikk:
”(Han/ hun) …. oppfatter seg selv som en rasjonell aktør som er ute etter å løse problemer i virksomheten – samtidig som vedkommende åpenbart ofte også motiveres til å adoptere bestemte ideer som følge av den selvstendige kraften de har fått som selvfølgeliggjorte symboler for hva det vil si å være en moderne organisasjon.”
Hva skjedde med kulturbistanden?
Denne artikkelen er gjort under masterstudiet i offentlig administarsjon ved Høgskolen i Lillehammer. Perspektivene er her organisasjonsteoretiske, men fokuset mitt som deltaker har vært på utformingen av politikken innnenfor dette smale området av norsk utenrikspolitikk. Siden 2020 har politikopmrådet ligget administrativt under Menneskerettigheter i departementet.
Artikkelen drøfter den offentlige forvaltningen av norsk kulturbistand i tiden fra 2004 til 2014. Startpunktet er omstillingen av norsk bistandsforvaltning i 2004. Den skjedde ved å innlemme ansvarsområder fra Direktoratet for utviklingshjelp (Norad) i Utenriksdepartementet (UD) og utarbeide nye mandater for Norad sin virksomhet. Det tidsmessige sluttpunktet markeres ved et tilrådningsnotat fra utenriksminister Børge Brende til departementets forvaltningsorgan for kulturbistanden. Notatet fra januar 2014 sier blant annet at ”Denne reorienteringen innebærer en ambisiøs satsing for å oppnå bedre resultater av kulturbistanden”.
Gjennom disse ti årene har kulturbistanden ligget administrativt til UDs Avdeling for kultur, norgesfremme og protokoll[1]. Arbeidet har vært rettledet av departementets Strategi for Kultur, idrett og utvikling (UD, 2005) inntil juni 2013, da denne ble erstattet av Stortingsmelding nr. 19. (2012-2013). Kultur i utenrikspolitikken (Utenriksdepartementet).
Drøftelsen belyser forvaltningen av kulturbistanden ved å trekke inn konsekvenser av omstillingen i 2004 og ved å belyse det samarbeidsmiljøet som fikk en sentral rolle i gjennomføringen av kulturbistanden. Dette skjer både ved redegjørelser og bruk av organisasjonsteoretiske begrepsapparatet.
[1] NSD, Forvaltningsdatabasen: Den tidligere protokollavdelingen ble nedlagt via sammenslåing den 31.12.2006