Demokratisk sinnelag

Jeg sitter under et tre og leser. Boken kjøpte jeg i Kolkatas gater, byen som er en levende antitese av den sosialdemokratiske antakelse om at vold henger sammen med fattigdom. Jeg valgte høstens bestselger. The argumentative Indian er den tørre tittelen. Forfatteren, Amartya Sen, er Nobelprisvinner i økonomi. Dobbelt så tørt. Han har fått sin akademiske ballast fra undervisningen under trærne hvor jeg nå sitter og leser hans bok.

Sen er ikke den eneste nobelprisvinneren herfra. Poeten Rabindranath Tagore er en annen. Tagore grunnla dette universitetet, Visha-Barati, med en idé om å gjøre denne flekken av verden til et fristed for internasjonal tenkning om sameksistens. India, med sitt demokratiske sinnelag, kunne tjene rollen som læremester for en vestlig verden som da var splittet i voldskonflikter. Tagore er en av det moderne Indias landsfadere. I mellomkrigstiden reiste han verden rundt med sitt budskap, mottatt som en slags Østens guru i sine hvite gevanter.

Slik Amartya Sen engang gjorde, sitter nå nye studenter under trærne på Visha-Barati sammen med sine akademiske veiledere. Diskusjonen som forstyrrer min lesing handler om fornuft og rimelighet. De sammenligner Tagore med Karl Popper, en av de europeiske tenkerne som har sagt så mye om demokratiets fundament. Han fremholder det åpne samfunnet, argumentasjon og kritikk som idealer, i motsetning til samfunn båret frem av konformitet, kollektivistiske eller karismatiske lederskapsidealer.

Vi har alle erfart at dyktige menn kan være svært urimelige når de klynger seg til sine fordommer og gjør sine beslutninger beruset av orakelfilosofi, skriver Popper årtier etter at dikteren Rabindranath Tagore plantet dette treet jeg lener meg til. Fra studentene i lunden hører jeg Tagores verselinjer leses: Om landet der tanken er uten frykt, hvor hodet holdes høyt. Der hvor kunnskapen er fri og fornuften ikke er kvalt av de døde tradisjoner.

For både Popper og Tagore er dette et menneskesyn. Mennesket er fornuftig, vi streber alle etter ny erkjennelse gjennom kritikk og argumentasjon, og den viktigste pilaren i vår utvikling er erkjennelsen av vår motparts rimelige fornuft. Mennesket tenker ikke med sitt blod, sier de to filosofene i kor. Ideene deres er så like, tenker jeg, og de kretser rundt et systembilde som vi, i vår tid, tenker på som eksklusivt vestlig.

”Våre vestlige verdier”, sier vi - om demokratiet, kunnskapstro og fornuft. Slik holder vi barbarer i andre verdenshjørner utenfor de opplyste beslutningers forbund. Mens vi tror de andre, de på utsiden av vårt fellesskap, baserer sin eksistens på trolldomskraft. Er vi kommet dit hen at vi tror mer på systemet vårt, demokratiets institusjoner, enn vi fremelsker selve grunnlaget for demokratiet, argumentasjonen som iboende menneskelig egenskap? Debatten synes forbeholdt oss og våre like.

I Norge har vi begrenset oss til å opprettholde et paradoksalt enighetsdemokrati, hvor bevisstheten om folkesjela og vern av proteinressurser og energikilder holder oss sammen mot verden utenfor og fremmedkultur. Ja, vi har sterke demokratiske institusjoner, i bedrifter, velforeninger og nasjonalt styresett, men er disse institusjonene så sterke fordi brytningene er så marginale i dette homogene femmillioners landet vårt? Kanskje, for holdningene til de andre som kommer hit er at vi skal inkludere dem i det samfunnet vi har, vårt samfunn, verdens beste samfunn, uten egentlig å ønske de forandringer eller den kunnskap deres erfaringer kan gi oss. Men det demokratiske systemet er overflødig i en situasjon der vi alle er enige med hverandre. Og vårt demokratiske sinnelag er truet hvis vi anser medmennesker for å være uten relevant fornuft. Når endringsargumenter blir oppfattet som uttrykk for utakknemmelighet, er vi blendet av vår egen selvforherligelse.

Min tankerekke under bengalske trær punkteres av en av studentene. Hun siterer Popper:

”Vår absolutte forpliktelse er å gi våre medmennesker et intellektuelt samkvem”.

I et folkehav som India, er den opplyste debatt en av de viktigste utviklingskilder, i følge Amartya Sen. Og de demokratiske idealene er fremdeles levende, i hvert fall her, blant studenter i Bengal, på den indiske siden, i nærheten av Fantomets grotte. I et land som kanskje er mer sammensatt enn noe annet sted på denne kloden, og hvor bokhøstens bestselger forsterker ydmykheten for et demokratisk sinnelag. Langt fra Vesten.

Kåseri i Agderposten 10/11-2007. Utdrag av tegning gjort av Morten Mørland

Folkekongen

For ti-femten år siden fikk jeg og flere med meg skrive kåserier i lørdagsutgavene til Agderposten. Morten Mørland tegnet. Det var moro å bli tvunget til å dele tanker med jevne mellomrom.

Siggen tok mye plass. Spesielt på fest, med sin voldsomme stemme, pondus og vittige historier. Han var midtpunktet, med dongerivest, skottehatt med dusk, Leeds-drakt, kvote-brennevin i skapet og kjøkkenkunstner som alltid hadde nordnorsk fisk og overdådighet over seg.

Siggen var allerede nok i seg seg selv, og mer enn nok ble det da han spilte det brautende trekkspillet som skapte den tidlige, joviale og høyrøstede superstemningen. Alle lo hele tiden, og Siggen brølte begeistret an i allsang som slo gjennom alle vegger i husbankhuset vårt.

Siggen elsket Jazzmund Bjørken, trekkspillviritousen fra Verdal, som spilte som en gentlemann. Bilen var stappfull av ham. Digre 8-spors kasetter gikk i loop alle de to hundre milene mellom Bergemoen og Bergsbotn, og Siggen lærte dem alle til gangs. Alle sangene til Jazzmund samt hele repetoaret til Finnsnes Trekkspillklubb lærte han seg, bare så uendelig mye mer kraftfullt enn i originalversjonene.

Siggen kurerte meg for all fremtid. Ordet trekkspill skaper kvalme i meg. Derfor går jeg ikke i kulturhuset når Lindesnes Trekkspillklubb kommer. Da velger jeg heller å ligge på sofaen foran fjernsynet, fjerte litt og plukke meg i nesen, spise seigmenn og ta en øl som andre folk. Dette gjør jeg for øvrig de fleste fredager, uansett hvilke underholdningstilbud som er i kulturhuset. Men de siste fredagene har jeg ligget der og lurt på hvem som er folket.

Fremskrittets talsmann i den store byen vår, Arne Austenå, har visst fått makten over dette begrepet. Folket liker trekkspill og kan betale dyrt for det i kulturhuset og folket hater all kunst uansett hvor gratis den kan ses på Bomuldsfabrikken, er hva den største fylkesavisen i vårt lille fylke skriver at Austenå mener. Han minner meg om Siggen, tenker jeg, Siggen hadde også bombastisme som motto. Jeg er sånn, derfor er folk sånn. Sånn gjør jeg det, sånn gjør folket det.

Det er Agderposten som har gitt denne mannen mikrofon og makt. Det er ham de spør hver gang de skal ha et avsjekk på hvem folket er. De spør ikke meg eller andre av de åtti prosentene av Norges befolkning som ikke stemmer på Fremskrittet, men som like fullt spiser seigmenn i full kjedsomhet foran fjernsynet på fredagskveldene fremfor å høre trekkspillkonger vestenfra.

Og det er vel riktig det Agderposten gjør, for de fleste av oss åttiprosentere vil vel aldri si at vi tilhører folket. Folket er alltid de andre, de som er dummere enn oss. Derfor har vi alle unger med høybårne navn. Vi jobber i flotte yrker, trener, drar på hytta og tjener mer enn gjennomsnittet, har lang utdanning, kunst på veggen, vin i hylla og leser kommentarer fremfor sladder i avisa. Vi er jo ikke en del av folket, selv om vi lever våre liv som folket.

Vi er altså kommet dithen at det store flertallet av folket ikke anser seg selv som en del av folket. I gamle dager var motsatsen til folket dem med privilegier, eliten som styrte de andre. Om dette fremdeles er riktig, er det ille. For hvis flertallet av folket ser seg selv som en del av eliten, er det nærliggende å tro at flertallet av folket er lurt. Det vil i seg selv ikke være så underlig, for vi er vel alle forspent med en god porsjon tro på våre selvbedrag. En omvendt slutning er at både Austenå og Agderposten har misforstått folket. Austenå er sikkert en del av folket han også, men han er faktisk ikke selve folket mer enn verken Siggen eller meg, rektornaboen min eller unge, lekre Thea økonomsjef borte i gaten her. Og alle vet at Agderposten gjerne vil skrive for folket. Men den store avisen har kanskje mistolket folket hvis de tror Austenå er selve folkekongen i vår lille by.

Nei, folket er alle oss flinke selvbedragere som ikke ser på oss selv som en del av selve folket. Vår folkekonge har derfor ingen klær, og er langt å foretrekke fremfor en bombastisk konge fra Austenå som går i jakthabitt på trekkspillkonsert i byens flotte kulturhus.