Folkekongen
For ti-femten år siden fikk jeg og flere med meg skrive kåserier i lørdagsutgavene til Agderposten. Morten Mørland tegnet. Det var moro å bli tvunget til å dele tanker med jevne mellomrom.
Siggen tok mye plass. Spesielt på fest, med sin voldsomme stemme, pondus og vittige historier. Han var midtpunktet, med dongerivest, skottehatt med dusk, Leeds-drakt, kvote-brennevin i skapet og kjøkkenkunstner som alltid hadde nordnorsk fisk og overdådighet over seg.
Siggen var allerede nok i seg seg selv, og mer enn nok ble det da han spilte det brautende trekkspillet som skapte den tidlige, joviale og høyrøstede superstemningen. Alle lo hele tiden, og Siggen brølte begeistret an i allsang som slo gjennom alle vegger i husbankhuset vårt.
Siggen elsket Jazzmund Bjørken, trekkspillviritousen fra Verdal, som spilte som en gentlemann. Bilen var stappfull av ham. Digre 8-spors kasetter gikk i loop alle de to hundre milene mellom Bergemoen og Bergsbotn, og Siggen lærte dem alle til gangs. Alle sangene til Jazzmund samt hele repetoaret til Finnsnes Trekkspillklubb lærte han seg, bare så uendelig mye mer kraftfullt enn i originalversjonene.
Siggen kurerte meg for all fremtid. Ordet trekkspill skaper kvalme i meg. Derfor går jeg ikke i kulturhuset når Lindesnes Trekkspillklubb kommer. Da velger jeg heller å ligge på sofaen foran fjernsynet, fjerte litt og plukke meg i nesen, spise seigmenn og ta en øl som andre folk. Dette gjør jeg for øvrig de fleste fredager, uansett hvilke underholdningstilbud som er i kulturhuset. Men de siste fredagene har jeg ligget der og lurt på hvem som er folket.
Fremskrittets talsmann i den store byen vår, Arne Austenå, har visst fått makten over dette begrepet. Folket liker trekkspill og kan betale dyrt for det i kulturhuset og folket hater all kunst uansett hvor gratis den kan ses på Bomuldsfabrikken, er hva den største fylkesavisen i vårt lille fylke skriver at Austenå mener. Han minner meg om Siggen, tenker jeg, Siggen hadde også bombastisme som motto. Jeg er sånn, derfor er folk sånn. Sånn gjør jeg det, sånn gjør folket det.
Det er Agderposten som har gitt denne mannen mikrofon og makt. Det er ham de spør hver gang de skal ha et avsjekk på hvem folket er. De spør ikke meg eller andre av de åtti prosentene av Norges befolkning som ikke stemmer på Fremskrittet, men som like fullt spiser seigmenn i full kjedsomhet foran fjernsynet på fredagskveldene fremfor å høre trekkspillkonger vestenfra.
Og det er vel riktig det Agderposten gjør, for de fleste av oss åttiprosentere vil vel aldri si at vi tilhører folket. Folket er alltid de andre, de som er dummere enn oss. Derfor har vi alle unger med høybårne navn. Vi jobber i flotte yrker, trener, drar på hytta og tjener mer enn gjennomsnittet, har lang utdanning, kunst på veggen, vin i hylla og leser kommentarer fremfor sladder i avisa. Vi er jo ikke en del av folket, selv om vi lever våre liv som folket.
Vi er altså kommet dithen at det store flertallet av folket ikke anser seg selv som en del av folket. I gamle dager var motsatsen til folket dem med privilegier, eliten som styrte de andre. Om dette fremdeles er riktig, er det ille. For hvis flertallet av folket ser seg selv som en del av eliten, er det nærliggende å tro at flertallet av folket er lurt. Det vil i seg selv ikke være så underlig, for vi er vel alle forspent med en god porsjon tro på våre selvbedrag. En omvendt slutning er at både Austenå og Agderposten har misforstått folket. Austenå er sikkert en del av folket han også, men han er faktisk ikke selve folket mer enn verken Siggen eller meg, rektornaboen min eller unge, lekre Thea økonomsjef borte i gaten her. Og alle vet at Agderposten gjerne vil skrive for folket. Men den store avisen har kanskje mistolket folket hvis de tror Austenå er selve folkekongen i vår lille by.
Nei, folket er alle oss flinke selvbedragere som ikke ser på oss selv som en del av selve folket. Vår folkekonge har derfor ingen klær, og er langt å foretrekke fremfor en bombastisk konge fra Austenå som går i jakthabitt på trekkspillkonsert i byens flotte kulturhus.
