Kultur i utenrikspolitikken

Dette innspillet til en Stortingsmelding om internasjonalt kultursamarbeid skrev jeg på vegne av Mimeta i 2012. Politikkområdet har mange forskjellige begrunnelser innenfor det internasjonale utviklingssamarbeidet. Vår hensikt var å gjøre innsatsen rettighetsbasert og rette den mot oppbygging av organisasjoner i mottakerlandene. Kreativ næringsutvikling var også høyt oppe på den kulturelle agenden, som må ses i sammenheng med at fattigdomsbekjempelse er et overordnet mål for internasjonal bistand.

I det følgende vil Mimeta – senter for kultur og utvikling – gi et slikt innspill knyttet til den delen av samarbeidet som er omfattet statsbudsjettets programområde 03 Kap. 160 post 73, altså støtte til kultursektoren i land som mottar norsk bistand.

I invitasjonen sies det at: Slik støtte kan bidra til å styrke ytringsfriheten og det offentlige ordskiftet som igjen kan være med å støtte opp om samfunnsmessige endringsprosesser og lokal næringsutvikling.

Spesialisering av sektoren
I 2009 etablerte organisasjonen Mimeta seg i Norge, som et spesialisert senter for kultur og utvikling. Hensikten var å tilby sentrale og lokale myndigheter, kulturliv og andre interesserte spesifikk kompetanse på kultursektoren innenfor det internasjonale utviklingssamarbeidet. Behovet for denne kompetansen er en refleksjon av en tiltagende profesjonalisering av Kultur og utviklingssektoren.

Profesjonaliseringen er basert på nye internasjonale nytteperspektiver knyttet til kultursektoren, som næringsbidraget, mangfold og dialog samt det økte fokuset på sammenhengen mellom menneskerettigheter og kulturell ytring og deltakelse.

Vi har også sett at kulturbistanden er endret fra instrumentell bruk av kunst og kultur som verktøy i forhold til sosiale utfordringer til et fokus på kultursektorens egen verdi i samfunnsutviklingen.  I sammenheng med dette er det nå også tydeligere behovsspesifikasjoner fra de land utviklingssamarbeidet omfatter. Behovsdefineringen er i dominerende grad utviklet innenfor sivilsamfunnet, av kultursektoren selv. Dette vitner om at kultursektorens bevissthet om seg selv som kraft i samfunnsutviklingen er betydelig styrket.

Vi ser videre at kulturmiljøene i sør også organiserer seg internasjonalt, i nettverk og felles arbeidsprosesser. Dette har igjen gitt sektoren representative stemmer i internasjonale og multilaterale fora, som ved FNs ulike konvensjonsmøter og EUs høringsfora for policyutvikling. Også i norsk sammenheng er det dradd veksler på slike representanter, blant annet i fjorårets fellesmøte for kulturansvarlige ved norske utestasjoner.

En konsekvens av denne profesjonaliseringen er også at det er etablert en internasjonal diskurs på området, med flere møtepunkter, nettverk og medier. Samtidig ser man også konturen av en internasjonal lobby for kultur og utviklingsspørsmål, som er en slags allianse mellom representantene for kulturorganisasjoner i sør og de vestlige organisasjonene som er involvert i arbeidet.

At uavhengige organisasjoner som Mimeta etablerer seg for å dekke dette kompetansefeltet er altså ikke særegent for Norge. Det samme har skjedd – og skjer – i flere europeiske land. Vi ser også at enkelte stater oppretter eller gjennom resultatkontrakter finansierer nye, spesialiserte kompetanseorganisasjoner for kultur- og utvikling, som i Danmark, Belgia, Spania og Holland. Disse samarbeider igjen med utestasjonene, landstrategisk og kompetansemessig. 

I tillegg har det skjedd en nyorientering i flere av de tradisjonelle organisasjonene innenfor denne sektoren. Dette er virksomheter som ble opprettet innenfor en kulturdiplomatisk tradisjon, men med et representasjonsoppdrag overfor sivil sektor i de mange land organisasjonen var etablert. British Council, Alliance Frances og Goethe Instituttet er eksempler. Vi kan også se at noen slike representasjonsorganisasjoner har fått tildelt særoppdrag knyttet til kultursektoren i sør, som Swedish Institute (Si) – sitt tidlige arbeid med kreativ næringsutvikling i sør.

Tiltagende spesialisering av sektoren er et gode – og kunnskapsressursene som utvikes i et slikt miljø kan være til god nytte for norsk kulturbistand – på policy, forvaltnings- og implementeringsnivå. Dette krever imidlertid at aktørene er deltagende i relevante prosesser.

Norsk reorganisering og formålsendring:
I Norge er fagfeltet reorganisert. Innsatsen var definert som et anliggende for internasjonalt utviklingssamarbeid (Norad), og kulturprosjektene hadde derved ofte et sosialt mål. Den norske strategien for Kultur, Idrett og Utvikling (2007) flyttet feltet til Utenriksdepartementets Kulturseksjon, og utestasjonene og norske kulturorganisasjoner er nå seksjonens primære og dominerende implementeringspartnere.

Samtidig er det gjort en normativ formålsendring. Strategien funderer innsatsen i menneskets rett til kulturell deltakelse og ytring, og i budsjettkapittelet slås det fast at innsatsen skal styrke menneskerettighetssituasjonen i de land som tilgodeses norsk kulturbistand.

Mimeta opplever at spørsmålene i forvaltningen av kulturbistanden er knyttet til
1) en omforent forståelse av sammenhengen mellom kultur og menneskerettigheter samt
2) at det gis reell prioritet til tiltak knyttet til denne sammenhengen.

Forholdet til menneskerettighetene:
I Mimeta forstår vi at innsatsen skal bidra til å sikre et publikum retten til å ta del i kunstuttrykk som er skapt og formidlet på uavhengige premisser.

På overordnet plan er grunnlaget for vårt virke nedfelt i Menneskerettighetserklæringens artikkel 27 og – legalitetsmessig - i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheters artikkel 15.

Feltet kan sammenlignes med en annen arena for ytringsfrihet. Innen media er uavhengig journalistikk formidlet gjennom en fri presse grunnlaget for publikums frie meningsdannelse. Denne pressefriheten er usedvanelig vanskelig å opprettholde i svært mange land og situasjoner. Likens er det med den kunstneriske friheten, som i tillegg til kontrollerende maktutøvelse og nasjonsbyggingsøvelser, kan være gjenstand for sterke ideologiske sensurmekanismer. I Mimeta arbeider vi derfor med instrumenter for beskyttelse av kunstneres rettigheter, for styrking av de uavhengige plattformene (scener etc) og mekanismer for økt distribusjon av frie kulturuttrykk.

I tillegg forholder Mimeta seg til det demokratiske prinsippet om at den rettigheten gjelder for selv skal kunne påvirke rammebetingelsene for sitt virke. Når vi overfører dette til kulturfeltet, betyr det at kunstneren, formidlingsplattformene etc., altså sektoren, må få muligheten til å delta i kulturplanprosesser og andre politiske aktiviteter som kan bedre kunstnerens trygghet – samt legale, økonomiske og holdningsmessige betingelser, både for eget virke og samfunnsposisjon.

I vårt arbeid må vi fokusere på den angjeldende kultursektorens utvikling, og støtte dem som arbeider på vegne av de utøvende. 

For Mimeta er det derfor sentralt å arbeide med forutsetningene for kulturell produksjon og presentasjon. Vi begrenser derved kulturbistanden vi utfører til forutsetningene for kunstnerisk eller kreativ praksis i et samarbeidsland. 

Fokuset vårt er at publikum skal få tilgang til utrykk som er skapt og formidlet på frie betingelser. Hva som formidles innenfor denne rammen er for vår virksomhet underordnet dette prinsippet. En kjent parallell er prinsippet om retten til en fri meningsbrytning.

Forholdet til kulturarv:
Vi sier ikke med dette at et identifikasjonsarbeid knyttet til historisk kulturproduksjon er ekskludert fra vårt perspektiv. Slikt arbeid er i mange sammenhenger maktpåliggende, og materialet bør frembringes med en dokumentasjonsmessig hensikt. Samtidig vil materialet kunne benyttes i de dialektiske prosesser som kjennetegner den frie kulturproduksjonen, men også med hensiktsmessige næringsformål. Vi er derimot ikke engasjert i prosesser hvor frembringelse av et historisk materiale gjøres med en identitetsorientert ambisjon eller begrunnelse.

Forholdet til budsjettets 02-område:
Budsjettkapitlet (03) utgjøres av bistandsmidler, og bruken skal som hovedmål styrke kultursektoren i sør.  Normativt sett, sies det i Prop 1 S at midlene skal bidra til fremvekst av frie kulturuttrykk. Dette er definert som et delmål i den aktuelle budsjettposten. Det er derved avklart at Staten ikke skal promotere Norge gjennom disse midlene og midlene skal ikke benyttes til norsk kultureksport. Historisk sett har dette vært vanskelige balanseganger, spesielt også fordi de to største implementeringssystemene - norske kulturinstitusjoner og utestasjonene – kan ha slike formål for andre deler av sitt virke.

Forholdet til et norsk publikum:
Om 03-budsjettet bør benyttes til presentasjon av kunst fra DAC-landene i Norge, er også en diskusjon. På den ene siden gir slik aktivitet den aktuelle kunstneren et økonomisk - og kanskje også et kunstnerisk - utkomme. På den andre siden er det et norsk publikum som er målgruppen for verket, og finansieringsmekanismer bør vel derfor ligge hos Kulturdepartementet, rettet mot norske arrangører. Vi ser positivt på at det i skjer en deling av finansieringsbyrden i slike sammenhenger, og at det etableres spesialiserte programmer for slik formidling - ved bilaterale stasinger, for spesifikke kunstfelt eller spesielle arrangementer.  

Kulturutøvelse som rettighet

Dette Innspillet til Utenriksdepartementets Stortingsmeling om menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken skrev jeg på vegne av Mimeta i februar 2014. Dette politikkområdet ble administrativt lagt inn under menneskeretighetsavdelingen i 2020.

Det er i invitasjonen bedt om at innspillene har en overordnet og poengtert form, med fokus på hvordan Regjeringen best kan fremme menneskerettighetene i vårt internasjonale arbeid.

Grunntanken bak kulturelle rettigheter er at alle har rett til å ta del i samfunnets kulturelle liv. Man skal ha muligheten til å skape kunstnerisk arbeid og også ta del i opplevelsen av kunstneriske og kulturelle uttrykk. Om denne rettigheten ikke var sikret ville heller ikke mennesket kunne utvikle seg som borgere og samfunnet ville miste en sentral dimensjon. Denne forutsetningen må videreføres i regjeringens arbeid med kultur i internasjonalt utviklingssamarbeid.

Det må videre settes fokus på de individuelle, kulturelle rettighetene. Vi må forstå enkeltmennesket som skaperne av kultur. Med en kollektiv forståelse av kulturelle rettigheter, derimot, kan individet oppfattes som fange av en kultur. Dette kan i grelle sammenhenger føre til motsatsen av hva vi oppfatter som menneskelig frihet. Mennesket er altså ikke bare en del av en kultur, vi har også, som individer, både muligheten og retten til å forandre og utvikle den. Disse prosessene må både støttes og beskyttes gjennom inkludering av de kulturelle rettigheten i den kommende meldingen.

Menneskerettighetsarbeidet innenfor kultursektoren omfatter myndighetsovergrep. Vi ser gjentagende eksempler på at det kunstneriske uttrykket og møteplasser for kulturformidling begrenses på lik linje med slik ytrings- og forsamlingsfriheten.

Vi ser også at individets kulturelle frihet begrenses gjennom press fra andre grupper i samfunnet. Deres angrep på kulturell frihet belegges gjerne med kollektive argumenter. I Tunisia er kunstnerisk aktivitet og folks frihet til å ta del i kunstneriske opplevelser truet av agitasjon og voldelige aksjoner fra Salafist-grupper. Angrepene på kulturutøvere blir sett på som en verdikamp fra deres side, og vi ser at den kulturelle frihetsutøvelsen ikke gis beskyttelse fra myndighetenes side.
Meldingen må derfor inkludere behovet for legal beskyttelse av de kulturelle rettighetene i nasjonal lovgivning.

 Vi vil også peke på at kunstnerne og kulturutøvere har inntatt en sentral plass i menneskerettighetsarbeidet. Gjennom sin produksjon setter mange av dem fokus på tilstanden for grupper og individer som undertrykkes i et samfunn. Vi ser dem også som sentrale i demokratibevegelsenes organisering og formidlingsaktivitet. De har ofte en etablert posisjon i befolkningen i kraft av deres kulturelle produksjon, og påtar seg derfor stor risiko i forhold til det mobiliseringsarbeidet de deltar i. Vi opplever at det tradisjonelt har vært liten bevissthet omkring menneskerettighetene, både idegrunnlag og legalitet, innenfor den kultursektoren vi kjenner fra Midt-Østen og Afrika.  Dette kan til dels skyldes at rettighetsarbeidet langt på vei er institusjonalisert innenfor en spesialisert ”menneskerettighetssektor” som har hatt lite fokus på de kulturelle rettighetene. Vi ser derfor positivt på at toneangivende organisasjoner og kulturmiljøer selv nå prioriterer arbeidet med de kulturelle rettighetene,  på et lokalt, regionalt og internasjonalt plan. Vår organisasjon, Mimeta, støtter dette arbeidet, økonomisk og faglig.
Vi mener at også Utenriksdepartementet i sin melding bør oppmuntre til samarbeid mellom ”sektorene” og et økt fokus på de kulturelle rettighetene. Dette krever at sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter anses som avhengige av hverandre. En utelatelse vil kunne tolkes som at regjeringen er uklar på dette området og at den i praksis ikke ser rettighetene som udelelige.

 Mimeta er positive til det arbeidet som er gjort i Stortingsmelding 19 (20112-13), der motivasjonen for kultur- og utviklingsinnsatsen så tydelig er forankret i de kulturelle rettighetene. Dette gir det norske arbeidet på kultur- og utviklingsfeltet en tydelighet og retning, som er i overensstemmelse med prioriteringer i samarbeidsland innenfor den sivile kultursektoren.

 At Mimeta og andre organisasjoner tilhørende kultur- og utviklingssektoren inviteres inn i denne innspillsprosessen forsterker dette perspektivet. Utenriksdepartementet må derfor også legge stor vekt på at rettighetsperspektivet blir rådende i den faktiske implementeringen av kulturinnsatsen i Norges internasjonale utviklingssamarbeid. Denne forankringen må også kommuniseres i internasjonale samarbeidsfora knyttet til kultur, utviklingssamarbeid og menneskerettigheter.  Slik vi leser våre omgivelser vil en slik posisjon styrke Norges rolle på dette internasjonale samarbeidsområdet.