Volleyballkvinne med havfruedialekt

Jeg la om dialekten etter en sportsrevy for førtitre år siden. Jentevolleyballaget vårt vant Norgesmesterskapet for juniorer. Det var tid for intervju på riksdekkende fjernsyn. Lagkapteinen svarte på journalistens spørsmål etter beste evne. Hun svarte på vår dialekt. Min dialekt. Slik jeg snakket. Slik vi snakker på Hisøya, snakket hun.

For første gang i livet hørte jeg hvordan vi hørtes ut. Det var som å høre sin egen stemme på lydbånd. Det er ikke meg, tenker du da. Dette er ikke oss, tenkte jeg da jeg hørte lagkapteinen fra Hisøy sitt volleyballag for juniorkvinner. Hun pratet i vei uten å ane at det var svært vanskelig for folk andre steder fra å ta henne seriøst. Hun hørtes nesten dum ut, for å overdrive litt. Ikke for det hun sa, men fordi hun var fanget i dialekten vår. Det var en mandag. Dette husker jeg fordi NRK hadde sportsrevy for unge den gangen, på mandagene.

Påfølgende tirsdag tok jeg som ungdom på meg en lang vinterfrakk av typen eldre fedre går med, og jeg snakket normalisert østlandsk. Fra den ene dagen til den andre snakket jeg normalisert, uten å trille på erren, men ved å svelge den, skarrende, i en anstrengt glutteral implosiv. Lagkapteinens opptreden ga meg denne mandagen en grunnleggende usikkerhet, med et livslangt, tilnærmet lydløst stemmeleie som et av resultatene.

Dialektfornektelse er snobberi av verste sort, både fordi den er motivert utfra et ønske om å være noe annet enn hva man faktisk er og fordi man ved dialektbytte undervurderer andres evne til å danne egne oppfatninger av en selv. Logikken er at eget og andres liv blir bedre ved forskjellsforflatning. Det å gjøre seg forstått blir enklere, praktisk sett. Man unngår alle de misforståelsene som jo er så typiske for kommunikasjon mellom mennesker. Og når forflatningsspiralen tiltar blir avvikstålegrensen lavere.  Normalisering blir til standardisering og integrasjon betyr innlemmelse i normalen, - eller assimilasjon, som det jo heter i terminologien.

Det er få som snakker som juniorkvinnen engang gjorde på mandagssportsrevyen for unge som ikke lenger eksisterer i NRK sitt sendeskjema. Vi skylder på at det er så mange innflyttere, men jeg tror faktisk heller ikke at juniorkvinnen selv snakker som hun gjorde da hun ble Norgesmester for tretti år siden. Jeg tror i hvert fall ikke at hennes barn snakker som hun gjorde.  For vi er blitt så normaliserte nå. Som om vi var oppvokst på Briskeby, med barnepike fra Sørlandet for å verne om erren.

I denne normaliserte tilværelsen tenker jeg av og til på at faren min dro til sjøs som 16-åring. Han fartet med stykkgods rundt Madagaskar. Folket der kom ut fjordarmene med kanoer og småbåter til skipet for å hente sine forsyninger og han kjørte motorsykkel rundt om i dette store landet i det indiske havet da han hadde landlov.  Båten var eid av en av Hisøyas egne redere, om bord var naboer av oss, tidligere klassekamarater av min far, slektninger og venner av ham. Som nittenåring, etter tre år rundt Madagaskar, kom han tilbake til sin mor. En kald desemberkveld, afrika-solbrun i huden, med skjegg, hatt og frakk, kom han tilbake til øya vår, med akkurat den samme dialekten som han hadde da han reiste.  

Da jeg gjorde opptelling i egen ungdomsskoleklasse, bare et par tre år før Hisøyjentene tok Norgesmesterskapet, var over halvparten av våre fedre til sjøs. Det vil si at øya vår var styrt av mødrene våre. Den var et i bunn og grunn matriarkalt samfunn, dominert av havfruer, med menn som krysset ekvator titt og ofte. Menn som sjeldent var hjemme. Menn som lengtet hjem da de var ute og som følte seg malplassert når de endelig var hjemme. Vi var under våre mødres despoti den gang, - før oljekrisen, før far kom hjem for godt, før vi vant volleyballgull for juniorkvinner og dermed fikk høre hvordan vi hørtes ut på riksdekkende fjernsyn. Før alt ble så mistrøstig normalt.

Partitur for en lengre samtale

Dette er en kort-versjon av artikkel som jeg skrev til Partitur for en lengre samtale , det andre av to bind i bokverket om Bård Breivik. Redigert av Jorunn Veiteberg og Rita Leppiniemi

Tidligere det året hadde jeg besøkt Kiunga. Naturreservatet ligger en snau mil syd for den kenyanske grensen til Somalia. Jeg så truede skilpadder, hvite strender og blått hav. Der møtte jeg også en fargekledt kvinne. Hun ville selge meg fabelfigurer.  - De er laget av gummisandaler, forklarte Lamu-museets kurator Swaleh Ghazzal. Jeg hadde fått hans gode selskap som guide på min tur. I Arendal kaller vi sandalene for klikk-klakker.

Fra utstillingen på Bomuldsfabriken

Swaleh er en sånn mann som vet alt. Han klarer ikke å skifte intensitet i stemmen sin i forhold til viktig og uviktig. Han snakket derfor til meg på sitt alltid forklarende, lavmælte og sindige vis. Om den uendelige strømmen av sandaler som nå endte sin ferd på strendene her etter katastrofen – og overfarten fra den andre siden av Indiahavet. Hvordan øy-kvinnene hadde organisert seg. Hvordan de ryddet sitt perfekte landskap. Hvordan de laget figurene og hvordan de solgte dem for gode priser i reservatet.

Tsunamien året før hadde skapt ”næring for kreative kvinner”, som det heter i norsk grunder-språk. Jeg handlet noe som lignet et nesehorn, og kjente igjen sommersandalenes hard-myke gummistruktur da jeg fikk holde denne underlige tingen som var skapt fra en ufattelig tragedie.

Ute i vinteren, da jeg kom hjem, fortalte jeg Harald Solberg denne historien. Han mente at Bård Breivik kunne være opptatt av fabler laget med klikk-klakker fra Tsunamien av kvinner på Kiwaju. Og det ordnet seg. Bård ville reise, Harald ville stille ut og det nye FN-Huset i Arendal ville få sin kunstgave til åpningen. Fire objekter i hans Partitur for en lengre Samtale ville avgjort bli en høvelig gave fra kommune, fylkeskommune og entreprenør.

Jeg visste at Bård var ankommet Lamu Town lenge før jeg møtte ham.

Gjennom gatene, på vei til stedet hvor vi alle skulle møtes, så jeg det smidde reisverket til den umiskjennelige formen av et objekt tilhørende Breiviks verk, og bananpalmebladflettere med kunstnerens anvisningstegning foran seg. Der var brusboksartistene og glassperlefolket allerede dypt involvert i Samtalen. Han hadde tjuvstartet reisen, bergenseren. Han var der allerede, blant folket som lever med tidevannet, og jeg så ham lenge før vi møttes i denne kystbyen hvor tjue tusen lever Swahili-livet.

Derfra - to dager etter – reiste vi med båt til Kiwaju. Fra den lange smale øyas innside gikk vi opp bakken til dens midte. Der folk bor. Bård viste dem praktkatalogen fra Nasjonalmuseets utstilling, og arbeidstegningene, malsettene, og de smidde armeringene for objektene han ville at øy-kvinnene skulle benytte i tilvirkningen av et nytt objekt i Samtalen. Swaleh tolket. Kvinnene forstod Breiviks forklaring, intensjon og ønske – etter hvert – og i en verden der etthundreogtjue centimeter ikke eksisterer som hos oss.

 Det kom etterhvert mange og store kasser fra Øst-Afrikas blå kyst til Arendal. Noe var brukelig og annet forble trash. En god del av innholdet havnet på veggen under Bomuldsfabrikens utstilling.

 Under utstillingsåpningen kom Bård i snakk med Leif Svalesen. Leif var med på funnet av slaveskipet Fredensborg. Han hadde fulgt godt med på Kiwaju-prosjektet gjennom Agderposten, og praten endte med at vi fikk besøke ham. Dagen etter satt vi der, langsetter Galtesund, med en gin-tonic. Halvåret i forveien hadde vi sittet på samme vis, med den samme drinken, og sett Dhowene i sundet mellom Manda og Lamu.

 Nå, ved Galtesund, fant Leif Svalesen frem et lite trestykke mens vi så båtene fra seilklubben returnere etter onsdagsseilasen i havgapet. Han raspet noen fine dryss av dette trestykket sitt, - til drinkene våre. Han ønsket å skåle med oss i historien, forklarte han på sitt energiske vis. Gin-tonicen ble straks fiolett i farge. Vi skålte. Drysset kom fra Fredensborg sin last. Det var fra fargetre som skulle farge datidens tekstiler i København. Lasten var opprinnelig fra St. Croix i Vest-India. Der var treet hugget av slaver fra Ghana og så fraktet med Fredensborg over Atlanteren. Triangel-ferden endte i havari utenfor Tromøya en desembernatt i 1768.

Nå skålte vi altså i denne historiske tragedien - med Leif Svalesen.  Vi skålte for at Bård Breivik ville bruke et stykke av dette treet som materiale for et nytt objekt i Samtalen- og slik føre Fredensborgs historie videre. Og sånn, når Bård Breivik snakket, førte han ustanselig nye folk inn i verket.