Volleyballkvinne med havfruedialekt

Jeg la om dialekten etter en sportsrevy for førtitre år siden. Jentevolleyballaget vårt vant Norgesmesterskapet for juniorer. Det var tid for intervju på riksdekkende fjernsyn. Lagkapteinen svarte på journalistens spørsmål etter beste evne. Hun svarte på vår dialekt. Min dialekt. Slik jeg snakket. Slik vi snakker på Hisøya, snakket hun.

For første gang i livet hørte jeg hvordan vi hørtes ut. Det var som å høre sin egen stemme på lydbånd. Det er ikke meg, tenker du da. Dette er ikke oss, tenkte jeg da jeg hørte lagkapteinen fra Hisøy sitt volleyballag for juniorkvinner. Hun pratet i vei uten å ane at det var svært vanskelig for folk andre steder fra å ta henne seriøst. Hun hørtes nesten dum ut, for å overdrive litt. Ikke for det hun sa, men fordi hun var fanget i dialekten vår. Det var en mandag. Dette husker jeg fordi NRK hadde sportsrevy for unge den gangen, på mandagene.

Påfølgende tirsdag tok jeg som ungdom på meg en lang vinterfrakk av typen eldre fedre går med, og jeg snakket normalisert østlandsk. Fra den ene dagen til den andre snakket jeg normalisert, uten å trille på erren, men ved å svelge den, skarrende, i en anstrengt glutteral implosiv. Lagkapteinens opptreden ga meg denne mandagen en grunnleggende usikkerhet, med et livslangt, tilnærmet lydløst stemmeleie som et av resultatene.

Dialektfornektelse er snobberi av verste sort, både fordi den er motivert utfra et ønske om å være noe annet enn hva man faktisk er og fordi man ved dialektbytte undervurderer andres evne til å danne egne oppfatninger av en selv. Logikken er at eget og andres liv blir bedre ved forskjellsforflatning. Det å gjøre seg forstått blir enklere, praktisk sett. Man unngår alle de misforståelsene som jo er så typiske for kommunikasjon mellom mennesker. Og når forflatningsspiralen tiltar blir avvikstålegrensen lavere.  Normalisering blir til standardisering og integrasjon betyr innlemmelse i normalen, - eller assimilasjon, som det jo heter i terminologien.

Det er få som snakker som juniorkvinnen engang gjorde på mandagssportsrevyen for unge som ikke lenger eksisterer i NRK sitt sendeskjema. Vi skylder på at det er så mange innflyttere, men jeg tror faktisk heller ikke at juniorkvinnen selv snakker som hun gjorde da hun ble Norgesmester for tretti år siden. Jeg tror i hvert fall ikke at hennes barn snakker som hun gjorde.  For vi er blitt så normaliserte nå. Som om vi var oppvokst på Briskeby, med barnepike fra Sørlandet for å verne om erren.

I denne normaliserte tilværelsen tenker jeg av og til på at faren min dro til sjøs som 16-åring. Han fartet med stykkgods rundt Madagaskar. Folket der kom ut fjordarmene med kanoer og småbåter til skipet for å hente sine forsyninger og han kjørte motorsykkel rundt om i dette store landet i det indiske havet da han hadde landlov.  Båten var eid av en av Hisøyas egne redere, om bord var naboer av oss, tidligere klassekamarater av min far, slektninger og venner av ham. Som nittenåring, etter tre år rundt Madagaskar, kom han tilbake til sin mor. En kald desemberkveld, afrika-solbrun i huden, med skjegg, hatt og frakk, kom han tilbake til øya vår, med akkurat den samme dialekten som han hadde da han reiste.  

Da jeg gjorde opptelling i egen ungdomsskoleklasse, bare et par tre år før Hisøyjentene tok Norgesmesterskapet, var over halvparten av våre fedre til sjøs. Det vil si at øya vår var styrt av mødrene våre. Den var et i bunn og grunn matriarkalt samfunn, dominert av havfruer, med menn som krysset ekvator titt og ofte. Menn som sjeldent var hjemme. Menn som lengtet hjem da de var ute og som følte seg malplassert når de endelig var hjemme. Vi var under våre mødres despoti den gang, - før oljekrisen, før far kom hjem for godt, før vi vant volleyballgull for juniorkvinner og dermed fikk høre hvordan vi hørtes ut på riksdekkende fjernsyn. Før alt ble så mistrøstig normalt.