Demokratisk sinnelag

Jeg sitter under et tre og leser. Boken kjøpte jeg i Kolkatas gater, byen som er en levende antitese av den sosialdemokratiske antakelse om at vold henger sammen med fattigdom. Jeg valgte høstens bestselger. The argumentative Indian er den tørre tittelen. Forfatteren, Amartya Sen, er Nobelprisvinner i økonomi. Dobbelt så tørt. Han har fått sin akademiske ballast fra undervisningen under trærne hvor jeg nå sitter og leser hans bok.

Sen er ikke den eneste nobelprisvinneren herfra. Poeten Rabindranath Tagore er en annen. Tagore grunnla dette universitetet, Visha-Barati, med en idé om å gjøre denne flekken av verden til et fristed for internasjonal tenkning om sameksistens. India, med sitt demokratiske sinnelag, kunne tjene rollen som læremester for en vestlig verden som da var splittet i voldskonflikter. Tagore er en av det moderne Indias landsfadere. I mellomkrigstiden reiste han verden rundt med sitt budskap, mottatt som en slags Østens guru i sine hvite gevanter.

Slik Amartya Sen engang gjorde, sitter nå nye studenter under trærne på Visha-Barati sammen med sine akademiske veiledere. Diskusjonen som forstyrrer min lesing handler om fornuft og rimelighet. De sammenligner Tagore med Karl Popper, en av de europeiske tenkerne som har sagt så mye om demokratiets fundament. Han fremholder det åpne samfunnet, argumentasjon og kritikk som idealer, i motsetning til samfunn båret frem av konformitet, kollektivistiske eller karismatiske lederskapsidealer.

Vi har alle erfart at dyktige menn kan være svært urimelige når de klynger seg til sine fordommer og gjør sine beslutninger beruset av orakelfilosofi, skriver Popper årtier etter at dikteren Rabindranath Tagore plantet dette treet jeg lener meg til. Fra studentene i lunden hører jeg Tagores verselinjer leses: Om landet der tanken er uten frykt, hvor hodet holdes høyt. Der hvor kunnskapen er fri og fornuften ikke er kvalt av de døde tradisjoner.

For både Popper og Tagore er dette et menneskesyn. Mennesket er fornuftig, vi streber alle etter ny erkjennelse gjennom kritikk og argumentasjon, og den viktigste pilaren i vår utvikling er erkjennelsen av vår motparts rimelige fornuft. Mennesket tenker ikke med sitt blod, sier de to filosofene i kor. Ideene deres er så like, tenker jeg, og de kretser rundt et systembilde som vi, i vår tid, tenker på som eksklusivt vestlig.

”Våre vestlige verdier”, sier vi - om demokratiet, kunnskapstro og fornuft. Slik holder vi barbarer i andre verdenshjørner utenfor de opplyste beslutningers forbund. Mens vi tror de andre, de på utsiden av vårt fellesskap, baserer sin eksistens på trolldomskraft. Er vi kommet dit hen at vi tror mer på systemet vårt, demokratiets institusjoner, enn vi fremelsker selve grunnlaget for demokratiet, argumentasjonen som iboende menneskelig egenskap? Debatten synes forbeholdt oss og våre like.

I Norge har vi begrenset oss til å opprettholde et paradoksalt enighetsdemokrati, hvor bevisstheten om folkesjela og vern av proteinressurser og energikilder holder oss sammen mot verden utenfor og fremmedkultur. Ja, vi har sterke demokratiske institusjoner, i bedrifter, velforeninger og nasjonalt styresett, men er disse institusjonene så sterke fordi brytningene er så marginale i dette homogene femmillioners landet vårt? Kanskje, for holdningene til de andre som kommer hit er at vi skal inkludere dem i det samfunnet vi har, vårt samfunn, verdens beste samfunn, uten egentlig å ønske de forandringer eller den kunnskap deres erfaringer kan gi oss. Men det demokratiske systemet er overflødig i en situasjon der vi alle er enige med hverandre. Og vårt demokratiske sinnelag er truet hvis vi anser medmennesker for å være uten relevant fornuft. Når endringsargumenter blir oppfattet som uttrykk for utakknemmelighet, er vi blendet av vår egen selvforherligelse.

Min tankerekke under bengalske trær punkteres av en av studentene. Hun siterer Popper:

”Vår absolutte forpliktelse er å gi våre medmennesker et intellektuelt samkvem”.

I et folkehav som India, er den opplyste debatt en av de viktigste utviklingskilder, i følge Amartya Sen. Og de demokratiske idealene er fremdeles levende, i hvert fall her, blant studenter i Bengal, på den indiske siden, i nærheten av Fantomets grotte. I et land som kanskje er mer sammensatt enn noe annet sted på denne kloden, og hvor bokhøstens bestselger forsterker ydmykheten for et demokratisk sinnelag. Langt fra Vesten.

Kåseri i Agderposten 10/11-2007. Utdrag av tegning gjort av Morten Mørland