Partitur for en lengre samtale

Dette er en kort-versjon av artikkel som jeg skrev til Partitur for en lengre samtale , det andre av to bind i bokverket om Bård Breivik. Redigert av Jorunn Veiteberg og Rita Leppiniemi

Tidligere det året hadde jeg besøkt Kiunga. Naturreservatet ligger en snau mil syd for den kenyanske grensen til Somalia. Jeg så truede skilpadder, hvite strender og blått hav. Der møtte jeg også en fargekledt kvinne. Hun ville selge meg fabelfigurer.  - De er laget av gummisandaler, forklarte Lamu-museets kurator Swaleh Ghazzal. Jeg hadde fått hans gode selskap som guide på min tur. I Arendal kaller vi sandalene for klikk-klakker.

Fra utstillingen på Bomuldsfabriken

Swaleh er en sånn mann som vet alt. Han klarer ikke å skifte intensitet i stemmen sin i forhold til viktig og uviktig. Han snakket derfor til meg på sitt alltid forklarende, lavmælte og sindige vis. Om den uendelige strømmen av sandaler som nå endte sin ferd på strendene her etter katastrofen – og overfarten fra den andre siden av Indiahavet. Hvordan øy-kvinnene hadde organisert seg. Hvordan de ryddet sitt perfekte landskap. Hvordan de laget figurene og hvordan de solgte dem for gode priser i reservatet.

Tsunamien året før hadde skapt ”næring for kreative kvinner”, som det heter i norsk grunder-språk. Jeg handlet noe som lignet et nesehorn, og kjente igjen sommersandalenes hard-myke gummistruktur da jeg fikk holde denne underlige tingen som var skapt fra en ufattelig tragedie.

Ute i vinteren, da jeg kom hjem, fortalte jeg Harald Solberg denne historien. Han mente at Bård Breivik kunne være opptatt av fabler laget med klikk-klakker fra Tsunamien av kvinner på Kiwaju. Og det ordnet seg. Bård ville reise, Harald ville stille ut og det nye FN-Huset i Arendal ville få sin kunstgave til åpningen. Fire objekter i hans Partitur for en lengre Samtale ville avgjort bli en høvelig gave fra kommune, fylkeskommune og entreprenør.

Jeg visste at Bård var ankommet Lamu Town lenge før jeg møtte ham.

Gjennom gatene, på vei til stedet hvor vi alle skulle møtes, så jeg det smidde reisverket til den umiskjennelige formen av et objekt tilhørende Breiviks verk, og bananpalmebladflettere med kunstnerens anvisningstegning foran seg. Der var brusboksartistene og glassperlefolket allerede dypt involvert i Samtalen. Han hadde tjuvstartet reisen, bergenseren. Han var der allerede, blant folket som lever med tidevannet, og jeg så ham lenge før vi møttes i denne kystbyen hvor tjue tusen lever Swahili-livet.

Derfra - to dager etter – reiste vi med båt til Kiwaju. Fra den lange smale øyas innside gikk vi opp bakken til dens midte. Der folk bor. Bård viste dem praktkatalogen fra Nasjonalmuseets utstilling, og arbeidstegningene, malsettene, og de smidde armeringene for objektene han ville at øy-kvinnene skulle benytte i tilvirkningen av et nytt objekt i Samtalen. Swaleh tolket. Kvinnene forstod Breiviks forklaring, intensjon og ønske – etter hvert – og i en verden der etthundreogtjue centimeter ikke eksisterer som hos oss.

 Det kom etterhvert mange og store kasser fra Øst-Afrikas blå kyst til Arendal. Noe var brukelig og annet forble trash. En god del av innholdet havnet på veggen under Bomuldsfabrikens utstilling.

 Under utstillingsåpningen kom Bård i snakk med Leif Svalesen. Leif var med på funnet av slaveskipet Fredensborg. Han hadde fulgt godt med på Kiwaju-prosjektet gjennom Agderposten, og praten endte med at vi fikk besøke ham. Dagen etter satt vi der, langsetter Galtesund, med en gin-tonic. Halvåret i forveien hadde vi sittet på samme vis, med den samme drinken, og sett Dhowene i sundet mellom Manda og Lamu.

 Nå, ved Galtesund, fant Leif Svalesen frem et lite trestykke mens vi så båtene fra seilklubben returnere etter onsdagsseilasen i havgapet. Han raspet noen fine dryss av dette trestykket sitt, - til drinkene våre. Han ønsket å skåle med oss i historien, forklarte han på sitt energiske vis. Gin-tonicen ble straks fiolett i farge. Vi skålte. Drysset kom fra Fredensborg sin last. Det var fra fargetre som skulle farge datidens tekstiler i København. Lasten var opprinnelig fra St. Croix i Vest-India. Der var treet hugget av slaver fra Ghana og så fraktet med Fredensborg over Atlanteren. Triangel-ferden endte i havari utenfor Tromøya en desembernatt i 1768.

Nå skålte vi altså i denne historiske tragedien - med Leif Svalesen.  Vi skålte for at Bård Breivik ville bruke et stykke av dette treet som materiale for et nytt objekt i Samtalen- og slik føre Fredensborgs historie videre. Og sånn, når Bård Breivik snakket, førte han ustanselig nye folk inn i verket.