En fanget prins, som faktisk finns!

Jeg er på øya Goree i Senegal. Her er sporene etter europeisk slavehandel i ansiktstrekk, historier og arkitektur. Den sørafrikanske dikteren er selskapets vert, og tillater seg å lede an samtalen i den vakre bakhagen.

- Afrika er den stumme verdensdelen. Oppfatningen av oss skapes andre steder, av andre røster, som har behov for å hjelpe oss, overøse oss med sin historisk dårlige samvittighet eller fordømme våre misgjerninger. Vesten bygger sitt eget selvbilde med oss som kontrast, om det gjelder rase, nød, modernitet, vold, tid, sykdom, ja, til og med seksualmoral.

Pierre er født og oppvokst i nabolaget. Tilbringer dagene som Unescoleder i Paris. - Jeg ville helst ha vært her, på Goree, sier han, men vår verdendel lyttes ikke til. I Paris er jeg en stemme. Det er mange av oss afrikanere i de internasjonale organisasjonene. Vi lever i et selvvalgt eksil for å delta i en politisk utvikling. Det er umulig her.

Dikteren skåler i Sørafrikansk merlot: -Afrikaneren spiller en endimensjonal rolle i en verdensomfattende såpeserie, satt i scene av vår egne politikere, vestens ledere, bistandsorganisasjoner og medier. Afrikaneren er et menneske uten andre egenskaper enn den ene. Afrikaneren er kun fattig.

Når ble afrikaneren kun fattig, tenker jeg. Stemmen til dikteren minner meg om den mørkegule fuglen som var så bedrøvet fordi den faktisk ikke fantes.

Det var i sektisju. Jeg var fire for førti år siden, og Andre Bjerke tok meg på fuglen Pindias vinger, inn i søvnen. Pindia fløy meg bort hver eneste kveld, bort fra fjernsynsbildelidelsene i Biafra. Bort fra bildene, som da laget vårt bilde – selve Bildet - av nødens Afrika.

Det slår meg at dikteren skåler i sin sorg, akkurat som Pindia-Pampistiko-Pambibanon.

- Vi må ta tilbake ideen om oss selv. De sterkeste stemmene er i kunsten. Dette er en gruppe av kreative mennesker, som lever både i en internasjonal sammenheng og i den afrikanske virkeligheten. De inngir håp og styrker selvbildet til millioner av kritiske, utålmodige og samfunnsengasjerte afrikanere.

Jeg flytter meg i et tankemessig sprang til et en hipp scene i Amsterdam. Der danser Nora Chipaumire. Hun er ikke kvinne, ikke mann, ikke fra Zimbawe, ikke med et liv i New York. Hun danser alene etter statslederes rytmeforvrengte propagandastemmer i et fysisk teater om oppvekst, fordrivelse og hjemløshet. Hun er ikke det musiske afrikanske, ikke den nakne modernitet. Hun danser i et tomt rom og virker i et stort, abstarkt og politisk kontinent.

Tilbake på den lille øya prater Roy. Han er en ruvende bonde, med triste blå øyne. For få år siden var han var opposisjonsleder i Zimbawe. Så ble han familien rundjult, gården konfiskert. De fengslet ham. Etter løslatelsen i 2005 ble han truet med henrettelse. Han flyktet. Tre millioner mennesker har nå forlatt landet, ”Afrikas brødkurv”. Bonden sier: - Vi må våge å stille spørsmål ved hva vi har brukt vår selvstendighet til? Hva vi har skapt? Hvordan ser vi på vår egen identitet og hvordan vi forstår rettferdighetsbegrepet.

Dikteren avbryter sin venn. - En ting er spørsmål og selvkritikk, et annet behov er perspektivene, sier han. Vi må nå bruke den kreative forestillingsevnen, i tillegg til de harde fakta fra overskrifter, statistikker og forskningsrapporter. Vi lever i en unormal situasjon. Det rimer ikke at titusener av unge, oppegående mennesker forlater familier og venner – fra Zimbawe eller på små båter fra Vest-Afrika, - for å leve som skygge-folk i europeiske bakgater. Vi må gi dem håp om andre muligheter.

Chimamanda Ngozi Adichi er en afrikansk kunstnerstemme. Den siste boken hennes ligger i fanget mitt, på vei hjem fra den lille øya, i skyene langt over Saharas ørkensand.

- Hvorfor er du opptatt av den mørkegule, halve solens rike? Spør kvinnen i setet ved siden av meg. Hun bor i Lagos, er etnisk Igbo, menneskerettsekspert.

Jeg skulle gjerne ha svart at ”romanen løfter Biafras konflikter ut av den vestlige forestillingskrigen ”stammekrig” – og inn i den sosialpolitiske prosessen som gjerne kalles historien”.

Svaret ville i så fall vært et sitat fra Morgenbladets anmeldelse av boken, men anmeldelsen var ikke skrevet da. Jeg tenkte: I mitt land tror vi ikke det finns afrikanere som deg. Men svarte: - Dette er en av de mange afrikanske fortellingene om en fanget prins som faktisk finns.

Dette ble skrevet for omtrent 14 år disen. Jeg var da Fellow av Goree Institute